Regina et Imperatrix (shy_dramaqueen) wrote in isfolket,
Regina et Imperatrix
shy_dramaqueen
isfolket

  • Mood:

Fic!

*sparker liv i communityen* Opp og stå! :D

*vinke* Jeg har vært medlem en stund, men har liksom ikke rotet meg til å poste noe. Men her er en (ei? et?) fanfic jeg har puslet litt med en stund, med en av mine favorittkarakterer Alexander Paladin. Forøvrig også min karakter i Nifs. *reklamere*

Tittel: Dødssynder
Kinkyness: Ganske snill. :) PG-13?
Forfatter: Kaÿa
Merknader: Pene ord, stygge ord, gi meg ord! Jeg tåler det meste. :D



Dødssynder

Hovmod

Han vet at de mistenker ham, ser blikkene, hører hviskende samtaler som stanser i det han går forbi. Hvor mye av det er innbilning? Han vet at han burde slutte, han tenker på munkene i de gamle klostrene som gikk hele liv uten kjødelig nytelse. Og allikevel gir han tegnet når han ser den unge mannen, åpner døren når han kommer om kvelden. I noen få korte timer tror han det er verdt det, tror han at ingen vet, at ingen kan vite. Et hovmod som når sin topp og sin bunn mellom solnedgang og vargtimen, når den unge mannen sniker seg ut igjen. Han sitter igjen med redselen: Alle vet det…


Fråtseri

Han står naken foran helfigursspeilet. Matt lyser refleksjonen tilbake mot ham, han har satt lysestaken så han ikke kan se sitt eget ansikt. Et svakt arr fra en vennskapelig fektekamp vises bedre i dette lyset der det går på skrått over ribbeina på venstre side. Et rødt merke vises i det svake lyset som spiller over kravebenet og skyggelegger de tannformede fordypningene.

Han spiser godt, men føler at speilet viser stadig mindre. Skygger under ribbeina, skarpe, smale hofter. Den som fråtser dør av sult når maten tar slutt. Hans sier det kler ham. Hans vet hva som fjerner tungsinnet for noen timer.

Det hender han tror det Hans mener er mer enn bare… men nei. Så stort er ikke hans hovmod. Han fråtser, og venter på hungersnød.


Dovenskap

Han burde gå, men noe ved henne får ham til å bli. Kanskje er det usikkerheten hennes, skjønt siden når var han den som passet forkomne fugleunger?

Varmen, det er varmen hennes. Hun sitter og forteller hvor kaldt alt kjennes, hvor kjølig verden er. Hun fingrer med brevet som forteller om besteforeldrenes død, og hutrer. Og hun forteller om varmen hjemme, den samme som lyser fra henne selv.

Han sitter. Lytter, snakker. Her er en som ikke tenker på rykter eller måler hvert ord han sier. Kanskje har hun ikke en gang hørt dem - hun er ny, ikke vant til hoffets kulde. Måtte de aldri fryse varmen hennes.

Han sitter, og vil ikke gå. Dovenskapen lokker det nesten ut av ham, han er nær ved å falle i varmen hennes. Forteller, forsiktig, om det som truer hans liv…

Hun spør om han er syk.

Stille trekker han seg tilbake, rister den underlige mykheten ut av kroppen. Nei, ikke syk. Ikke syk… Bare altfor varm.


Vrede

Et slott… Kald stein og kalde rom var alt det tok Hans å vende seg mot ham. Selv forsøkte han å ikke tenke på gavene som… helvete. Som betaling. Han innser det nå, at det var alt han var ute etter.

Men de var ment som gaver. Penger, javisst, men også ting, små tegn på… på det han hadde ønsket å føle. På det han fremdeles kan huske at han følte.

Den lille fuglen står på nattbordet; en elegant kreasjon, det skinner av gullbelagt tre og tre små, trekantede rubiner på brystet. Egentlig ikke hans smak, den har tilhørt hans bestemor, men han hadde tenkt å gi den til…

Glitre, glimte. Flammens refleksjon i gullbelegget kaster flekker av gyllent lys ut i rommet. Falsk varme; han kjenner ingen når et glimt streifer kinnet hans. Han lukker hånden rundt den, stanser lyset. Knuger hardt, kjenner gullflakene smuldre opp i håndflaten. Det koker et sted inne i ham, ren varme, brennende og ødeleggende. Det lille hodet brekker av, splintrene skjærer seg inn i tommelfingerroten.

Når han til slutt åpner hånden, drysser det fliser på gulvet. Tørt, sprukkent tre, for lengst morkent under den gylne overflaten. De tre rubinene har klistret seg fast i håndflaten hans. Han rister dem av, og de triller under sengen der tjeneren vil finne dem og ikke si et ord.

Han sier aldri noe.


Gjerrighet

For lenge har han stengt seg inne, ventet på dommen. Utført sine ærender, fylt sin posisjon upåklagelig, men lukket seg inne. Ikke for at ingen skal komme innpå ham; ingen vil det her. Kulden fyller luften mellom folk, dytter dem fra hverandre.

Han er redd for at noe skal slippe ut. Hva det er vet han ikke. En følelse, kanskje. Han trodde ikke han hadde flere igjen, trodde Hans hadde dratt alt ut av ham og ikke gitt noe igjen for å fylle ham. Selv ikke et selvrettferdig sinne er forunt ham lenger. Men noe ulmer ennå. Noe har han igjen som holder ham oppe, noe som er sterkt nok til å stenge seg inne og ikke forsvinne.

Hun ser glad ut for å se ham igjen, men trekker seg litt unna. Så hun vet det nå, hva "sykdommen" hans er. Men han lar henne ikke slippe. To mennesker har han kjent som har dyttet kulden unna og kommet nær. En glir stadig lenger vekk - er allerede borte, men han vil ikke tenke det. Denne her skal ikke slukne, skal ikke bli bare et menneske på den andre siden av kulden.

Hun nøler. Det flammer opp i ham. Denne lar jeg ikke slippe fra meg.

"Mitt vennskap har du alltid, Cecilie."

Varme ord. Noe slapp ut. Han lukker det inne igjen. Ingen skal få ta noe fra ham.


Misunnelse

En liten markgreve - eller en grevinne? Han ville ha gjort alt i sin makt for en sønn - men det eneste han kunne ha gjort sto for ham som umulig. Andre har klart det - har satt sønner, arvinger, i fleng på sine hustruer, men ikke han.

Han burde være lykkelig. Hva så om barnet ikke er hans? Hvor mye adelig blod er virkelig adelig lenger? Og hun er nobel som noen, et friskt pust i hoffets innavl og utroskap. Allikevel klarer han ikke helt å glede seg. Han ser kulen på magen hennes, og tar seg i å ønske at det var hans.

Hun er en venn - hans eneste nå, han har infunnet seg med det. Han vil aldri kunne ønske å... men om med noe kvinne, så ville det ha vært henne. Og om han ikke hadde vært - udugelig, ubrukelig, ute av stand til å føre slekten videre - så ville barnet kanskje ha vært hans. Det var ham hun tenkte på.

Lille Cecilie. Så redd, i en så vanskelig situasjon, og allikevel så sterk. Hun har løyet en dommer opp i ansiktet, har holdt ut hoffets kulde og hardhet og våget å be om hjelp. Og snart skal hun sette et barn til verden. Hvor tar hun styrken fra?

Han misunner alt ved henne, vil være alt hun er. Og når han ser på henne, vet han at hun vil gi ham det.


Begjær

Han ville bare være nær henne. Ville gjøre for henne det hun, kanskje uvitende, gjorde for ham. Gi henne trygghet, tilfredsstillelse.

Det var det han sa til seg selv, men han kunne ikke lyve for henne. Han ville ikke se henne med andre. En trang til eiendomsrett hadde kommet over ham som han aldri hadde følt med Hans. Selv da hans elsker fant en ny og rikere mann hadde han bare følt skuffelse og savn. Ikke dette. Ikke en trang til å ta armen hans og dra ham vekk fra den andre.

Cecilie på en annens arm, leende og fri. Ikke fanget som hans hustru, som en kvinne som ville bli sett ned på om hun fulgte denne andre, delte den varmen med ham.

Min!

Hun dytter ham vekk, men uten den styrken som kjennemerker henne. Og han er sterk, varm, han har noe å gi.

Hun tar imot ham, den arme synderen, og han finner sin egen tilgivelse.
Subscribe

  • (no subject)

    Hej alla! Isfolket är på teater i Valdres där Sandemo bodde. Jag har hört att den är jättekul. På Facebook.

  • Fanfic! =D

    På svenska dock, så ursäktar i förväg... Titel: Glöd Författare: gottis_chan Åldersgräns: 7 år (?) Sammanfattning: Irmelin och…

  • Isfolket in English

    Hi! I'm Kristina, from Norway, and I've been a fan of these books for some years now. Can't believe I didn't find this community earlier, but I did…

  • Post a new comment

    Error

    default userpic
    When you submit the form an invisible reCAPTCHA check will be performed.
    You must follow the Privacy Policy and Google Terms of use.
  • 8 comments